Drømmenes funksjon i et bredt perspektiv

Psykologiske teorier om drømmer

Freuds drømmeteori – ønsketilfredsstillelse

Sigmund Freud lanserte en av de første moderne drømmeteoriene. Ifølge Freud er drømmer uttrykk for ubevisste ønsker og drifter som vi undertrykker i våken tilstand. I verket Drømmetydning (1900) beskriver han drømmer som «forkledde oppfyllelser av undertrykte ønsker». Drømmene har både et manifest innhold (det vi faktisk drømmer, de konkrete bildene og historiene) og et latent innhold (den skjulte, symbolske betydningen). Drømmenes funksjon, mente Freud, er å beskytte nattesøvnen ved å kamuflere de virkelige ønskene i symbolikk – slik kan drømmeren få utløp for driftene sine uten å våkne. Som et eksempel på Freuds tenkning tolket han mange drømmesymboler (f.eks. mange objekter eller handlinger) som uttrykk for fortrengte seksuelle eller aggressive impulser. Freuds drømmeteori la grunnlaget for psykoanalytisk drømmetydning og idéen om at “drømmer er kongeveien til det ubevisste”, altså at de kan avsløre psykologiske konflikter og ønsker skjult under overflaten.

Carl Jungs perspektiv – kollektive symboler og arketyper

Carl Gustav Jung, som først samarbeidet med Freud men senere utviklet sin egen retning (analytisk psykologi), hadde et annet syn på drømmer. Jung var enig i at drømmer angår det ubevisste, men han vektla ikke ønsketilfredsstillelse. I stedet mente Jung at drømmer er budskap fra det ubevisste – ikke bare det personlige ubevisste (dine egne fortrengte opplevelser), men også fra det kollektive ubevisste, et dypere lag av psyken som inneholder universelle symboler eller arketyper felles for alle mennesker. Jung mente drømmebildene har en aktiv og positiv funksjon: drømmer kan veilede oss, formidle viktige budskap og balansere psyken. Drømmene danner “en bro mellom vår bevissthet og våre instinkter”, sa Jung, og symbolene i drømmer er psykens primærspråk for å uttrykke hva som foregår i vårt indre. I motsetning til Freud så han ikke drømmen som en gåtefull kode som må knekkes, men som noe meningsfullt i seg selv. Jungiansk drømmetolkning handler derfor om å “forstørre” drømmens symboler – se på personlige assosiasjoner, kulturelle referanser og arketypiske mønstre – for å erfare budskapet. For Jung kunne drømmer spille en sentral rolle i individuasjonsprosessen, altså menneskets iboende driv mot personlig vekst og helhet. Å arbeide med drømmer kunne gi større selvinnsikt og fremme selvutvikling. Drømmer er med andre ord, ifølge Jung, en nøkkel til å kontakte de dypere lag av psyken og oppnå balanse mellom bevisste og ubevisste krefter.

Nyere psykologiske modeller for drømmenes rolle

Moderne psykologer har fremsatt flere teorier om hvilken rolle drømmer kan spille, utover Freud og Jung sine modeller:

• Kontinuitetshypotesen: Denne teorien hevder at drømmer i stor grad reflekterer våre dagligdagse tanker, opplevelser og bekymringer. Forskning støtter at drømmeinnhold ofte henger sammen med hva vi opplever i våkenlivet. For eksempel finner søvnlaboratoriestudier at når man vekker personer under REM-søvn og ber dem fortelle om drømmen, handler den ofte om nylige hendelser, rutiner eller problemer man har tenkt på. Drømmer er altså ikke en adskilt «fantasiverden», men en forlengelse av sinnet vårt – en videreføring av våre hverdagstanker i en fantasifull form. Drømmene kan framstille hverdagslige situasjoner i fragmentert eller merkelig utgave, noe som kan være en måte hjernen bearbeider nye erfaringer og minner på. Kontinuitetshypotesen antyder at drømmer vever sammen nye lærdommer med langtidsminnene våre, slik at viktig informasjon integreres i psyken.
  
  

• Problemløsning og kreativitet: En annen moderne idé er at drømmer hjelper oss med problemløsning og nytenkning. I drømmens verden er ikke tankene bundet av logikk og fysisk virkelighet, noe som kan åpne for fri assosiasjon og kreative koblinger vi ellers ikke ville gjort. Den såkalte “kreativitetsteorien” om drømmer foreslår at den ubevisste, sovende hjernen fritt kan utforske nye kombinasjoner av ideer uten hindring fra fornuft og sensur. Dette kan resultere i «aha-opplevelser» eller innsikter. Forskning og en mengde anekdoter støtter at drømmer kan fostre kreativ tenkning – mange mennesker har hentet inspirasjon fra drømmene sine og kreditert drømmer for viktige ideer og oppfinnelser. For eksempel skal den berømte Beatles-låten «Yesterday» ha kommet til Paul McCartney i en drøm, hvor han “hørte” melodien og våknet og skrev den ned. Vitenskapshistorien har også kjente eksempler: Kjemikeren Dmitrij Mendelejev beskrev at han i en drøm så alle grunnstoffene ordnet i et tabellmønster – da han våknet, noterte han det som ble periodesystemet. Tilsvarende hevdet organisk-kjemikeren Friedrich August Kekulé at han fikk en visjon av en slange som bet seg selv i halen (det gamle symbolet Ouroboros) mens han døste – denne sirkulære formen ga ham innsikt om at benzen-molekylet måtte ha en ringformet struktur. Slike eksempler illustrerer ideen om at drømmer kan fremme kreativitet ved at hjernen utforsker uventede løsninger på problemer og lar nye ideer komme til overflaten.
  
  

• Trussel-simulering og evolusjonær funksjon: Fra evolusjonspsykologisk hold er det foreslått at drømmer har overlevelsesverdi ved å fungere som en simulator for farer. Trussel-simuleringsteorien, først formulert av Antti Revonsuo (2000), går ut på at drømmebevisstheten er et gammelt biologisk forsvarssystem som lar oss øve på kamp- og flukt-situasjoner i en ufarlig setting. Fordi våre forfedre jevnlig sto overfor rovdyr, fiender og naturfarer, kan drømmene ha utviklet seg til å inneholde slike truende scenarioer slik at vi blir bedre forberedt på dem i virkeligheten. Dette forklarer hvorfor så mange drømmer har intense, dramatiske eller skremmende elementer – f.eks. å bli forfulgt, falle utfor stup, bli angrepet osv.. Teorien hevder at når vi drømmer om å stå ansikt til ansikt med trusler, trener vi opp de psykiske og fysiologiske reaksjonene (frykt, årvåkenhet, unnvikelsesstrategier) som trengs for å overleve slike situasjoner. Empiriske studier har gitt blandede resultat – noen undersøkelser finner at folk som opplever stress eller fare i våkenlivet, også får flere truende drømmer (slik teorien forutsier), mens andre studier er mer uklare. En nyere studie antyder dessuten at drømmer bare blir funksjonelle som emosjonell bearbeiding dersom drømmeren lykkes i å håndtere trusselen i drømmen; tilbakevendende mareritt hvor man stadig ender i frykt uten løsning, anses da som dysfunksjonelle drømmer der trussel-simuleringen ikke leder til mestring. Uansett har trusselteorien bidratt til å se drømmer i lys av evolusjon – som en slags nattlig øvingsarena for både farer og sosiale utfordringer. (En beslektet idé er at drømmer også gir sosial trening – at vi øver på sosial samhandling og empati i drømmeverdener, noe som styrker evner vi trenger i flokken.)

• Emosjonsregulering og bearbeiding: Mange moderne psykologer og terapeuter anser at drømmer spiller en viktig rolle i følelsesmessig bearbeiding. Denne tanken overlapper med nevrovitenskapelige teorier (se nedenfor), men kan formuleres psykologisk: I drømmer får vi mulighet til å utforske vanskelige følelser, traumer og konflikter i et trygt, symbolsk rom. Drømmer kan gjenspeile våre bekymringer, sorger eller frustrasjoner, og noen mener at det å uttrykke disse følelsene i drømmer hjelper oss å håndtere dem bedre når vi våkner. For eksempel kan en person som gjennomgår sorg oppleve sterke følelsesladde drømmer som lar vedkommende «ta ut» noe av smerten. Teorien støttes av at emosjonelle opplevelser (særlig negative) ofte dukker opp i drømmer – og at mengden REM-søvn man får ser ut til å påvirke emosjonell helse: Flere studier har funnet at god REM-søvn henger sammen med bedre evne til å regulere følelser, mens for lite REM kan gi økt irritabilitet og angst. Drømmer kan altså fungere som en nattlig terapiøkt der hjernen rekapitulerer dagens emosjonelle inntrykk og forsøker å finne en balansert forståelse av dem.

(Det er verdt å nevne at ikke alle psykologer mener drømmer har en spesifikk funksjon. Noen, som den amerikanske forskeren G. William Domhoff, hevder at drømmer primært er et biprodukt av hjernens aktivitet – en form for “tenkning under søvn” – uten noen særskilt tilpasningsfunksjon. Likevel ser de fleste at drømmeinnhold henger sammen med psykologiske prosesser, enten det har en hensikt eller ei.)

Nevrovitenskapelige teorier og funn

Moderne hjerneforskning og søvnvitenskap har gitt oss dypere innsikt i hva som skjer i hjernen når vi drømmer, og flere teorier om hvorfor vi drømmer fra et biologisk ståsted:

• Søvnfaser og REM-drømmer: Forskere oppdaget på 1950-tallet REM-søvnen (Rapid Eye Movement) – en søvnfase der øynene beveger seg raskt under lukkede øyelokk, hjernen viser høy aktivitet, og de fleste livaktige drømmer inntreffer. Hos voksne utgjør REM-søvn ca. 20–25% av nattesøvnen, mens spedbarn kan tilbringe opptil 50% av søvnen i REM. Dette har gitt hint om REM-søvnens betydning: Siden babyer (med umoden hjerne) drømmer så mye, kan REM-drømmene bidra til hjernens utvikling, f.eks. ved å stimulere vekst av nevrale forbindelser. Under REM-søvn er hjernens aktivitet på mange måter lik våken tilstand – EEG-målinger viser rask, uregelmessig bølgeaktivitet – men kroppen er muskelparalysert (slik at vi ikke fysisk utfører drømmehandlingene). Vi kan også drømme i dypere NREM-søvn, men disse drømmene er oftest mindre visuelle og mer fragmenterte, og vi husker dem sjeldnere.
  
  

• Hjernens aktive drømmetilstand: Nevrovitenskapen viser at hjernen går inn i en spesiell modus under drømming. Hjerneskanninger av personer i REM-søvn har avslørt et karakteristisk mønster: Sterk aktivering i limbiske områder (som amygdala og andre følelsesrelaterte sentre), mens den prefrontale hjernebarken (pannebarken, setet for logikk, kritisk sans og selvkontroll) er relativt dempet. Med andre ord er følelsesdelen av hjernen slått på for fullt, mens «fornuftens kontrolltårn» tar en pause. Dette kan forklare hvorfor drømmer ofte er emosjonelt intense, men samtidig bisarre og ulogiske – vi mangler den kritiske sansen som normalt ville sagt “dette gir ikke mening”. Samtidig er visuelle og sensoriske områder i hjernen aktive, noe som gjør drømmene rike på synsinntrykk, lyder og andre sanseopplevelser, selv uten ytre stimuli. Hjernestammen (spesielt en struktur kalt pons) sender spontane signaler som sprer seg oppover i hjernen under REM. Dette fenomenet ledet til den innflytelsesrike aktivering-syntese-teorien (Hobson & McCarley, 1977). Denne teorien sier at drømmer egentlig er hjernens forsøk på å gi mening til tilfeldige nevrale signaler: REM-aktiviteten “tenner” ulike minner, bilder og følelser, og synthesizer-delen er når hjernen (spesielt når vi våkner) vever disse fragmentene sammen til en sammenhengende historie eller drømmesekvens. Ifølge aktivering-syntese-modellen har drømmer i seg selv ingen dypere hensikt eller budskap – de er biprodukter av at hjernen holder seg aktiv under søvnen. Likevel påpeker forskerne bak teorien at drømmeprosessen kan føre til uventede koblinger i sinnet, og dermed likevel inspirere nye ideer eller løsninger når vi våkner. (Man kan si at aktivering-syntese ser drømmen som nevrobiologisk støy som bevisstheten forsøker å tolke.)
  
  

• Hukommelseskonsolidering (lagring av minner): En sentral nevrovitenskapelig teori er at søvn – og særlig REM-søvn – er viktig for å konsolidere hukommelse, altså overføre informasjon fra korttidsminne til langtidsminne og styrke læring. Drømmer kan være en “avfallsfilm” av denne prosessen eller direkte deltakende i den. Informasjonsbearbeidings-teorien om drømming hevder at hjernen sorterer og lagrer dagens inntrykk mens vi sover, og at drømmer er et slags biprodukt (eller kanskje et aktivt ledd) i denne nattlige arkiveringen. Under søvn repeterer hjernen aktivitet som skjedde i våken tilstand (f.eks. aktiveres de samme hjernecellene under søvn som vi brukte til å lære noe tidligere på dagen). Studier har vist at folk som drømmer om en oppgave de holder på å lære, får bedre prestasjon i oppgaven neste dag, sammenlignet med dem som ikke drømte om den. Dette antyder at drømming hjelper hjernen med å øve eller finpusse nye ferdigheter. REM-søvn ser spesielt ut til å styrke prosedyrisk hukommelse (hvordan vi gjør ting, motoriske ferdigheter) og emosjonelle minner, mens dyp NREM-søvn styrker faktaminner (navn, steder, saklig kunnskap). I REM-søvn opptrer også karakteristiske theta-hjernebølger i frontallappene – lignende de vi ser når folk lærer og lagrer informasjon i våken tilstand. En annen teori (Crick & Mitchison, 1983) spekulerte i at drømmer hjelper oss med å “rydde opp” i overflødige minner – en form for mentalt «renseverk» der unødvendige koblinger slettes for å unngå overlasta hjerne. Denne omvendte læring-teorien er mer spekulativ, men uansett er det bred enighet om at søvn spiller en avgjørende rolle for hukommelse, og at drømmeaktivitet er tett knyttet til minneprosessene.
  
  

• Emosjonsregulering og terapi for hjernen: Nyere nevrovitenskap har gitt støtte til tanken om at drømmer hjelper oss å bearbeide følelser. Under REM-søvn er nivået av stresshormonet noradrenalin svært lavt – et unikt miljø som gjør at vi kan reaktivere vonde eller sterke minner uten å utløse full stressrespons. Forskere som Matthew Walker har kalt REM-søvn for “overnattens terapi”: Vi gjenopplever kanskje stressende opplevelser eller traumer i drømmeform, men i en biokjemisk tilstand som gjør at hjernen kan forsone seg med dem, ved å svekke den negative ladningen. Studier av drømmeinnhold og følelsesmessig tilstand tyder på at drømmer kan bidra til utslukking av frykt. For eksempel: I drømmer hvor noe truende skjer, ender det ofte med at enten våkner vi (om frykten blir for sterk) eller at drømmen utvikler seg videre og faren går over. Hvis drømmeren klarer å finne en løsning eller komme videre fra trusselen i drømmen, kan det tilsvare at hjernen trener på å komme gjennom stress. Data fra både laboratorier og feltstudier indikerer at når drømmer inneholder mye angst men også en form for emosjonell løsning, kan dette henge sammen med bedre følelsesregulering på dagtid. Motsatt har mareritt en tendens til å mangle denne løsningen: Marerittpasienter blir gjerne stående fast i høyt trusselnivå og våkner i panikk, uten at drømmen får “løst” situasjonen. Forskere beskriver derfor mareritt som dysfunksjonelle drømmer der hjernens normale bearbeiding har feilet – drømmen gir bare gjentakelse av frykt uten emosjonell katharsis. Denne innsikten brukes klinisk: Ved marerittbehandling (for eksempel hos PTSD-pasienter) prøver man å endre drømmeslutten gjennom våken imagery rehearsal, slik at pasienten i drømmen øver på en mer mestrende avslutning og dermed gradvis mister frykten. Det understreker at drømmer og følelser henger tett sammen. Nevrologisk ser vi som nevnt høy aktivitet i følelsesknutepunkter som amygdala under REM. Drømmer fungerer kanskje som en nattlig emosjonsregulator: vi får følelsene ut “i spill” i et trygt miljø, justert av hjernens egne dempende mekanismer, slik at vi neste dag er litt bedre rustet til å møte følelsene i virkeligheten.

(Det gjenstår mye å forstå om drømmers biologi. Nye teknikker som fMRI har begynt å “lese” drømmebilder ved å analysere hjerneaktivitet, og fremtidig forskning vil bygge bro mellom subjektive drømmeopplevelser og målbare hjerneprosesser. Kanskje vil vi en dag vite om drømmer primært er funksjonelle (minne, emosjoner, øving) eller om de er side-effekter vi mennesker bare har blitt flinke til å utnytte kreativt.)

Spirituelle og kulturelle perspektiver på drømmer

Drømmer har fascinert mennesker til alle tider, og før vitenskapelige forklaringer oppsto det en rik flora av åndelige, religiøse og kulturelle tolkninger av drømmenes betydning. Her er et overblikk på noen sentrale perspektiver:

Sjamanistiske tradisjoner – drømmer som portaler til åndeverdenen

I urfolks tradisjoner verden over – fra samisk og nordeuropeisk sjamanisme, via sibirske stammer, til nordamerikanske urbefolkninger – har drømmer ofte blitt sett på som en bro mellom vår verden og åndeverdenen. I sjamanistisk tenkning er drømmer mer enn personlige fantasier; de anses som reiser utenfor kroppen, der sjel eller bevissthet vandrer inn i andre verdener og møter åndelige vesener. Sjamaner (medisinmenn/kvinner) lærer seg teknikker for bevisst drømming og klare drømmer for å utføre handlinger i drømmeplanet. Drømmene brukes som kanaler for kommunikasjon med forfedre, dyreånder, naturånder og andre enheter i åndeverdenen. Budskap mottatt i drømmer kan fortelle sjamanen om helbredelse, gi veiledning for stammen, eller avsløre hvem som har forårsaket ubalanse (for eksempel finne igjen en tapt “sjel” hos en syk person). Sjamanistiske kulturer betrakter drømmeopplevelser som like virkelige og viktige som den våkne verden. Drømmene har ofte kollektiv betydning – en drøm kan ikke bare angå individets psyke, men sees som et budskap til hele fellesskapet eller en spådom om fremtidige hendelser. For eksempel kan en sjaman drømme om en bestemt dyreravn, tolke det som at bøffelflokken er nær, og dermed lede stammen på jakt. Healing gjennom drømmer er også utbredt: sjamanen kan i drømmetilstand oppsøke åndeverdenen for å hente kraftdyr eller råd til å kurere sykdom. Alt i alt ser sjamanistisk tradisjon drømmer som aktive, transformative opplevelser – ikke bare speilbilder av ens eget sinn – som kan gi dyp innsikt, personlig transformasjon og åndelig vekst. Denne synsvinkelen står i kontrast til moderne vestlig psykologi, men for mange urfolk er drømmeverdenen en integrert del av virkeligheten: “Slik våre daglige handlinger påvirker drømmene, påvirker drømmereisene våre daglige liv” vil en sjaman kunne si.

Oldtidens drømmetydning – profetier og guddommelige budskap

I de tidligste sivilisasjonene finnes skriftlige kilder som viser at mennesker la stor vekt på drømmer. Både i det gamle Mesopotamia (Sumer, Babylonia) og i Det gamle Egypt ble drømmer ansett som budskap fra gudene. Konger og generaler hadde ofte egne drømmetydere ved hoffet som skulle tolke drømmene deres før viktige beslutninger. Man trodde drømmer kunne være varsler om fremtiden eller instruksjoner fra det guddommelige. For eksempel kjente babylonerne til “sanddrømmer” (forvirrende drømmer uten betydning) og betydningsfulle drømmer sendt av en gud – kun de siste skulle tolkes. I Egypt praktiserte man drømmeinkubasjon i templer: en person kunne sove i et bestemt tempel for å fremkalle en klardrøm der en guddom gav helbredende råd. Mange kulturer hadde drømmebøker – nedtegnede lister over symboler og deres betydning. Et fragment fra oldtiden kan for eksempel si: “Dersom en mann drømmer at han ser en flodhest, vil det bety at noe skjult kommer for en dag.” Grekerne og romerne fortsatte tradisjonen: Hos grekerne fantes drømmeorakelet ved Epidauros (til ære for Asklepios, legekunstens gud), og filosofer som Artemidoros skrev fyldige verk om oneiromanti (drømmedivinasjon). I antikken ble drømmer ofte rangert i kategorier: sanndrømmer sendt av guder, teoretiske drømmer som reflekterte drømmerens egen tilstand, og illusoriske drømmer uten verdi. Et kjent sitat er at drømmer kom gjennom to porter: en av horn (for sanne drømmer) og en av elfenben (for falske drømmer). Også jødisk-kristen tradisjon la vekt på drømmer – i Bibelen formidles Guds vilje noen ganger i drømmer (f.eks. Jakobs drøm om en stige til himmelen, Josefs tolkning av faraos drømmer om de syv fete og syv magre kyr). Drømmer ble sett på som sannere enn virkeligheten av mange kulturer; de ble forstått som beskjeder fra guder, fra fortid eller fremtid, og som en dimensjon der sjelen får et glimt av en høyere sannhet. Med andre ord: der moderne mennesker kanskje ser drømmer som rare produkter av hjernen, så oldtidens mennesker drømmene som vinduer inn i det skjulte – enten det var det guddommelige, kommende begivenheter eller sjelens evige verden.

Artemidorus Daldianus – antikkens drømmeekspert

Artemidorus Daldianus var en gresk forfatter og drømmetolker som levde på 100-tallet e.Kr., sannsynligvis under keiser Hadrian eller Antonius Pius. Han er mest kjent for sitt verk Oneirocritica (gresk: Ὀνειροκριτικά), som betyr «Drømmetydning», og regnes som det mest omfattende og systematiske verket om drømmer fra antikken som er bevart.

Artemidorus var født i Daldis i Lydien (vestlige Lilleasia), og han reiste vidt omkring i det romerske riket for å samle inn og sammenligne drømmer og tolkninger fra ulike tradisjoner. Oneirocritica er basert på hans egne observasjoner, erfaringer og mer enn tre tusen drømmeskildringer samlet fra ulike yrkesgrupper, steder og samfunnslag.

Verket består av fem bøker. De fire første gir eksempler på drømmer og deres tolkning, delt inn etter tema – for eksempel drømmer om kroppsdeler, forhold, samfunnsroller, naturfenomener, og mer. Den femte boken er skrevet som et personlig brev til hans sønn, og inneholder råd om hvordan man skal nærme seg drømmetolkning som en kunstform. Artemidorus skiller tydelig mellom ulike typer drømmer, og han legger stor vekt på individuell kontekst: En og samme drøm kan bety noe helt annet avhengig av drømmerens kjønn, alder, yrke og livssituasjon. Dette gjør ham til en tidlig representant for en situasjonsbestemt forståelse av drømmer, i motsetning til mer generelle og faste symboltolkninger.

I Oneirocritica kan man for eksempel lese at å drømme om å miste tenner kan tolkes ulikt avhengig av hvilken tann det gjelder og hvem drømmeren er – noe som har preget senere europeisk drømmetolkning langt inn i middelalderen. Artemidorus så på drømmetydning som en praktisk ferdighet, basert på erfaring, mønstergjenkjenning og sosial innsikt, heller enn som et mystisk eller religiøst fenomen.

Selv om hans verk er forankret i en antikk verdensforståelse, er Oneirocritica fremdeles av historisk interesse, både for sin rike katalog av drømmesymboler og for sin metodiske tilnærming. Carl Gustav Jung refererte tidvis til Artemidorus som en tidlig intuisjon av det symbolske drømmespråket, men bemerket også forskjellen: Der Artemidorus forsøker å tolke drømmen for å forutsi fremtiden (en form for oneiromanti), søker jungiansk psykologi mening i drømmen som uttrykk for indre psykiske prosesser.

Asklepios

Det mest kjente Asklepios-tempelet lå i Epidauros på Peloponnes, og fungerte som både helligdom og helbredelsessenter for pilegrimer fra hele den greske verden. Her praktiserte man en form for rituell søvn kjent som inkubasjon (gresk: enkoimesis), hvor den syke tilbrakte natten i et stille kammer kalt abaton, i håp om å motta en helbredende drøm sendt av guden selv. I disse drømmene kunne Asklepios opptre direkte – berøre den syke, utføre en symbolsk helbredende handling, eller gi instrukser for behandling som så ble fulgt opp av tempelpersonalet dagen etter. Drømmen ble med andre ord forstått som et medisinsk virkemiddel, og inngikk i en helhetlig praksis der kropp, sinn og det guddommelige samvirket. Mange av disse drømmene ble nedtegnet og hugget i stein, og danner et tidlig arkiv over drømmer brukt i helbredelse. Asklepios-kultens praksis viser at drømmer i den greske antikken ikke bare var varsler eller symbolske ytringer, men også kunne ha en konkret og terapeutisk funksjon – en forståelse som i dag gjenkjennes i flere former for drømmearbeid og psykoterapi.

Østlige tradisjoner – drømmer som illusjon eller vei til opplysning

I østlige filosofier og religioner finner vi mangfoldige syn på drømmer. I hinduismen og beslektede indiske tradisjoner ses drømmetilstanden som en av bevissthetens fundamentale tilstander (på sanskrit: svapna), på lik linje med våken tilstand (jagrat) og dyp søvn (sushupti). Filosofiske tekster som Upanishadene bruker ofte drømmer som metafor: Drømmeverdenen anses som en illusjon (maya), omtrent som den materielle verden også er en illusjon sett fra det absolutte perspektiv. Historien om vismannen Zhuangzi i kinesisk tradisjon illustrerer en lignende idé: Han drømte at han var en sommerfugl, og da han våknet spurte han seg selv om han var en mann som hadde drømt at han var en sommerfugl – eller en sommerfugl som nå drømmer at han er en mann. Her brukes drømmen til å påpeke at virkeligheten kanskje ikke er slik den ser ut. Samtidig finnes det i øst også praksiser som utnytter drømmer til spirituel utvikling. I tibetansk buddhisme og bøn-tradisjonen praktiseres drømmeyoga – en form for avansert meditasjon der man trener på å være bevisst i drømmetilstanden (lucide drømmer) for å oppnå spirituell innsikt. Målet er å erkjenne at drømmen er en drøm mens man drømmer, og deretter bruke drømmetilstanden til å øve på meditasjon og manipulere drømmeinnholdet. Dette sies å styrke ens oppmerksomhet og innsikt også i våken tilstand, ved at man innser at alle fenomener er sinnsprojeksjoner. Drømmeyoga sees som en vei til opplysning, fordi man transcenderer skillet mellom drøm og virkelighet og erkjenner sinnets natur. I mange østlige kulturer er det også tro på at drømmer kan gi varsler eller veiledning: For eksempel i tradisjonell kinesisk kultur finnes Zhougong’s drømmebok (attribuert til Zhougong, ca. 1000 f.Kr.) som gir betydninger på drømmesymboler, og i japansk shinto-tradisjon ble første drøm i det nye året (hatsuyume) sett som et tegn for året som kommer. Buddhistiske tekster forteller om Buddhas egne drømmer og tolkningene av dem. Generelt har østlige perspektiver en dobbelthet: Drømmer kan betraktes som bare illusoriske fenomener man ikke skal feste seg ved og/eller som nyttige redskaper for å forstå sinnets virkemåte og fremme åndelig vekst. Begge syn lever side om side – en buddhistmunk kan minne seg selv om at “livet er som en drøm” for å ikke bli for materialistisk, samtidig som han praktiserer drømmeyoga hver natt for å skjerpe bevisstheten.

Praktisk bruk av drømmer: selvutvikling, terapi og kreativitet

Drømmer kan virke flyktige, men de blir aktivt brukt som verktøy i flere sammenhenger i moderne tid. Her ser vi på hvordan drømmer nyttes i praksis – fra psykoterapi og personlig vekst til kunstnerisk kreativitet.

Drømmer i terapi og drømmearbeid

Helt siden Freud og Jung har drømmeanalyse vært et redskap i psykoterapi. Freud brukte pasientenes drømmer som hovedvei til å avdekke det ubevisste: I psykoanalysen blir drømmen tolket (f.eks. ved fri assosiasjon fra drømmeelementene) for å finne de skjulte ønskene eller konfliktene den representerer. Terapeuten og pasienten samarbeider om å “oversette” drømmens symbolske språk til konkrete livstema – for eksempel kan en drøm om å kjøre en bil som mister bremsene tolkes som at pasienten føler tapt kontroll i sitt liv. Jungiansk analyse benytter også i høy grad drømmer: Jung-terapeuter ser drømmer som spontane, meningsfulle meldinger fra ubevisstheten som kan kompensere for skjevheter i pasientens bevisste holdning. Drømmene kan avsløre sider av personen som vedkommende undertrykker eller ikke kjenner, og ved å integrere denne innsikten kan pasienten vokse (individuasjon). I jungiansk drømmearbeid vil terapeuten ofte utforske både personlige symboler i drømmen (hva figurer betyr for deg spesielt) og arketypiske symboler (hva universelle mønstre drømmen kan være uttrykk for). For eksempel om noen drømmer om å vandre i en ørken, kan det personlig henge sammen med isolasjon i livet, men arketypisk kan ørkenen være “ødeleggelse før ny begynnelse” eller en åndelig søken (jfr. Moses 40 år i ørkenen).

Carl Gustav Jung anså drømmer som en viktig kanal til det ubevisste, der symbolene kunne speile både personlige temaer og universelle arketyper fra det kollektive ubevisste. Han fremhevet at kreativ utfoldelse kan fungere som en bro mellom det indre og det ytre – mellom det ubevisste og det bevisste – slik at drømmens budskap integreres i en helhetlig personlighetsutvikling. I praksis oppfordret Jung pasientene til å tegne, male eller forme i leire det de hadde drømt. Som Jung uttrykte det: «Hendene kan ofte løse en gåte som intellektet har kjempet forgjeves med» – ved å gi drømmebildene en synlig form i våken tilstand kunne drømmen “drømmes videre” og gradvis integreres i psyken. Jungiansk kunstterapi har fulgt opp denne tradisjonen; mange terapeuter bruker bildeuttrykk (tegning, maling, kollasj m.m.) for å utforske drømmesymboler, og verktøy som mandala-tegning kan bidra til fokus og helhet i prosessen. Slik kreativt drømmearbeid gjør det mulig å fordype forståelsen av drømmens mening og fremme økt selvinnsikt og psykologisk integrasjon hos klienten.

Utover de psykodynamiske terapiene finnes det også humanistiske og eksistensielle terapiformer som bruker drømmer aktivt. Den mest kjente er Gestaltterapi, grunnlagt av Fritz Perls. Gestaltterapeuter ser drømmen som en eksistensiell beskjed – en direkte kommentering av ens tilværelse. Perls mente i motsetning til Freud at drømmer ikke kommer fra et mystisk ubevisst lager; alt i drømmen er del av drømmerens selv. Drømmene viser sider ved oss (følelser, ønsker, konflikter) som vi ikke er fullt bevisst på i våken tilstand. Han kalte drømmen “den kongelige veien til integrasjon” – der Freud kalte den kongeveien til det ubevisste. Alle aspekter av drømmen symboliserer deler av drømmerens personlighet, ifølge Perls. Derfor er gestaltterapiens drømmearbeid ofte veldig aktivt: Pasienten kan bli bedt om å gjenoppleve drømmen i nåtid, kanskje ved å spille ut ulike roller. Man kan eksempelvis føre en dialog mellom de ulike figurene i drømmen, eller til og med “være” et objekt fra drømmen (si en vegg eller et kjøretøy) og uttrykke seg fra dettes perspektiv. Hensikten er at pasienten skal gjeninnlemme utstengte deler av seg selv. Perls’ metode er ikke å tolke eller “oversette” drømmen (han advarte: “Leave interpretation; we do not interpret, we integrate”); det viktige er erfaringen av å møte seg selv i drømmens scenografi. Moderne terapeuter inspirert av Perls og Jung legger vekt på at drømmen oppleves her-og-nå og at dens mening oppdages av klienten selv gjennom utforskning, heller enn at terapeuten gir en ferdig tolkning.

Også i andre terapiformer kan drømmer spille en rolle. I kognitiv terapi og klinisk psykologi brukes drømmer mindre for dypere tolkning, men man ser nytten av å diskutere pasientens drømmer for å forstå vedkommendes følelsesliv. For eksempel innen imagery therapy for angst kan man rekonstruere mareritt i en trygg kontekst for å avlære frykt (som nevnt tidligere). Noen terapeuter driver egne drømmegrupper der folk møtes og deler drømmene sine for felles tolking – ofte inspirert av psykologen Montague Ullmans teknikker som legger vekt på at bare drømmeren selv kan si hva drømmen betyr, mens andre kun skal foreslå “hvis det var min drøm, ville jeg tenkt…”. Slike drømmearbeid grupper er populære i visse selvutviklingsmiljøer. Utover dette finnes lucide drømme-trening som et selvhjelpsverktøy: noen individer øver seg opp i å bli bevisst midt i drømmen (klar over at “dette er en drøm”) for så å kunne konfrontere marerittskikkelser eller utforske sin kreativitet innad i drømmen. Selv om det kan høres ut som science fiction, er det dokumentert at lucide drømmere kan kommunisere med forskere fra drømmeverdenen ved å gjøre avtalte øyebevegelser under REM (da registrert på polysomnografien). Lucid drømming brukes eksperimentelt for alt fra å overvinne mareritt til å øve på motoriske ferdigheter (f.eks. idrettsutøvere som i klar drøm perfeksjonerer et hopp). Slike teknikker ligger i skjæringspunktet mellom terapi og selvutvikling. Uansett metode hviler alt drømmearbeid på grunnideen om at drømmene våre har noe verdifullt å fortelle oss om oss selv – enten det er undertrykte ønsker, delpersonligheter, eller kreative evner som venter på å bli sluppet fri.

Drømmer som kilde til kreativitet og innovasjon

Mennesket har til alle tider latt seg inspirere av drømmenes merkelige univers i skapende virksomhet. Drømmebilder og -fortellinger har direkte påvirket mye av vår kunst, litteratur og vitenskapelige nyvinninger. For kunstnere kan drømmen fungere som en muse: Den surrealistiske kunstbevegelsen på 1900-tallet (med Salvador Dalí i spissen) forsøkte bevisst å gjengi drømmelogikk og drømmesymboler i malerier og filmer, for å frigjøre fantasien fra rasjonelle grenser. Regissører som Ingmar Bergman og David Lynch er kjent for å hente estetikk og narrativ form fra drømmer og mareritt. Forfattere har også brukt egne drømmer som plott i fortellinger – Mary Shelley sies å ha sett for seg scenen der Victor Frankenstein gir liv til monsteret i en marerittaktig drøm, og Robert Louis Stevenson skal ha drømt sentrale scener av Dr. Jekyll og Mr. Hyde.

På det praktiske plan har drømmer bidratt til oppfinnelser og oppdagelser. Vi har nevnt Mendelejev og Kekulé innen kjemien. Et annet case: Elias Howe, oppfinneren av symaskinen, hadde lenge problemer med nåldesignet – så drømte han om ville innfødte som truet ham med spyd som hadde hull i spissen, noe som gav aha-opplevelsen: han flyttet nåløyet til spissen og løste problemet. Også innen teknologi og idéskaping brukes drømmer – noen bedrifter har hatt “sov på det”-rom der ansatte kan ta en lur for å la underbevisstheten modne ideer. Forskning antyder at søvn og drømmer faktisk fremmer kreativ problemløsning: I en studie skulle folk løse anagrammer, og de som fikk sove (særlig drømme) mellom øktene løste flere, fordi hjernen fant nye mønstre i drømmende tilstand. Drømmeaktivitet ser ut til å styrke evnen til å se uventede koblinger mellom minner og konsepter – nettopp kjernen i kreativitet.

Mange musikere og oppfinnere har kreditert drømmene for sine verk. I tillegg til McCartneys “Yesterday” som kom i en drøm, forteller Billy Joel at flere av hans melodier har “kommet ferdige” til ham i drømmeform. Den klassiske komponisten Tartini fikk inspirasjon til sonaten “Djevelens trille” angivelig etter at han i en drøm hørte djevelen spille fiolin ved sengen. Thomas Edison brukte en teknikk hvor han duppet av i en stol med en stålkule i hånden; når han sovnet, falt kulen i gulvet med et brak som vekket ham – i den hypnagogiske tilstanden mellom søvn og våkenhet fikk han ofte idéer og løsninger på problemer (en metode også visstnok brukt av Salvador Dalí med en skje og metalltallerken). Slike halvsøvntilstander ligner på drømming og kan gi kreativt materiale.

Drømmer kan også brukes bevisst i kreative prosesser som en form for brainstorming. Et individ kan før søvn tenke intenst på et kreativt problem, håpe på en “klardrøm” om det, eller i hvert fall notere eventuelle drømmer om temaet rett etter oppvåkning. Kunstterapeuter kan be klienter tegne et motiv fra en viktig drøm som en måte å uttrykke følelser eller konflikter på. I skrivekunst finnes øvelser der man starter med et eget mareritt som plott for en historie, eller lar en karakter oppleve noe som forfatteren drømte. Drømmearbeid i kreativ praksis handler ofte om å utnytte drømmens spontanitet: I drømmeverden finnes ingen censur, ingen “dette går ikke an”. Derfor kan drømmer bidra med originale perspektiver og inspirasjon som det bevisste sinn ikke så lett finner frem til i fullt dagslys.

Oppsummert: Drømmenes funksjon og betydning kan forstås på mange nivåer. Psykologisk kan de være vinduer inn i sjelens teater, full av symboler på våre innerste tanker. Nevrovitenskapelig er de et produkt av hjernens komplekse nattlige arbeid med minner, følelser og signaler. Kulturhistorisk har drømmer vært sett som guddommelige meldinger eller åndereiser. Og praktisk talt kan drømmene være våre hjelpere – som terapeuter i vårt indre, som treningsarena for livet, eller som kreative partnere som hvisker oss nye ideer. Moderne forskning fortsetter å utforske disse fascinerende nattlige fenomenene, og kaster lys over det urgamle spørsmålet: Hvorfor drømmer vi? – et mysterium vi ennå ikke fullt ut har løst, men hvor svarene trolig er mangesidige, slik denne oversikten har vist.

Kilder: Forskning og faglitteratur om drømmer m.fl. (se inline sitater) for psykologiske, nevrologiske og kulturhistoriske perspektiver.