I Robert A. Johnsons forståelse er indre arbeid ikke først og fremst rettet mot det som er galt i oss. Det handler om å finne og forvalte det som allerede har verdi, men som ofte ligger skjult. Han brukte begrepet «indre gull» for å beskrive dette. Dette gullet er hverken spektakulært eller opphøyd, men en stille kvalitet i psyken som gir retning, mening eller indre sammenheng.
Det indre gullet viser seg sjelden der vi leter etter det. Ofte ligger det gjemt i det uferdige, i det vanskelige eller i det vi helst vil komme oss forbi. Johnson var tydelig på at psykens verdier ikke nødvendigvis sammenfaller med våre idealer. Det vi skammer oss over, strever med eller forsøker å kontrollere, kan romme nettopp det vi savner og lengter etter.
I Inner Work knytter Johnson dette til alkymiens symbolske språk. Alkymistene var ikke opptatt av ytre forvandling av metaller, men av en indre prosess. Gull var et bilde på helhet og modenhet, ikke på perfeksjon. På samme måte oppstår det indre gull gjennom arbeid med det rå og uforedlede, ikke ved å unngå det.
Dette arbeidet krever en annen holdning enn den vi utsetter oss selv for, når vi vil bli en bedre utgave av oss selv. Man kan ikke tvinge frem det indre gullet. Det vokser frem når vi er villig til å møte egne begrensninger. Johnson understreket betydningen av å tåle spenning, usikkerhet og motsetninger. Først når noe får være som det er, kan det også forandre seg.
Drømmer spiller igjen en viktig rolle. Ofte viser indre gull seg indirekte i drømmebilder som virker ubetydelige, rare eller til og med ubehagelige. Et oversett objekt, en skadet figur, noe som ligger gjemt eller blir forlatt. Slike bilder peker sjelden på noe som mangler, men på noe som ikke er blitt verdsatt.
Johnson advarte mot å tolke disse bildene for raskt. Når man griper etter mening for tidlig, kan man miste kontakten med det de faktisk representerer. Det indre gull krever tid. Det modnes gjennom en lyttende og følelses-nær oppmerksomhet, ikke gjennom analyse alene. Noen ganger er det nok å legge merke til hva som vender tilbake i drømmer og indre bilder, og la det få litt plass i noen våkne tidspunkt i løpet av dagen.
Indre gull handler også om energi. Mange mennesker bruker store krefter på å holde sider av seg selv nede eller vekk fra kontakt. Når disse sidene gradvis blir anerkjent, frigjøres ofte energi. Ikke som eufori, men som større ro, klarhet eller handlekraft. Livet føles mindre anstrengt, også selv om det ikke nødvendigvis blir enklere.
I relasjoner blir dette tydelig. Når man løfter frem sitt eget indre gull, reduseres behovet for å hente verdi utenfra. Man blir mindre avhengig av bekreftelse og projeksjon. Dette gir ofte relasjoner mer realisme og mindre drama. Ikke fordi konflikter forsvinner, men fordi de ikke lenger bærer samme ladning.
Johnson var tydelig på at det indre gull ikke skal vises frem. Det er ikke en identitet eller et ideal. Når man gjør det indre arbeidet til noe man skal være stolt av, mister det sin virkning. Gull i psykologisk forstand er noe som bæres stille, som påvirker hvordan man er i verden, mer enn hvordan man fremstår.
Indre arbeid i denne forstand handler derfor om forvaltning. Å ta vare på det som er blitt synlig, uten å overdrive det eller misbruke det. Det kan bety å sette grenser, gjøre andre valg eller leve enklere. Ofte viser indre gull seg nettopp i det beskjedne og hverdagslige.
Johnson minnet stadig om at dette arbeidet er langsomt. Det skjer i lag, og ofte i sykluser. Perioder med innsikt kan følges av perioder med tomhet eller tvil. Dette er ikke tegn på at noe er galt, men en del av prosessen. Det indre gull forsvinner ikke, selv når det ikke er synlig.
Å arbeide med det indre gull i Robert A. Johnsons ånd er derfor ikke et spørsmål om å bli mer enn man er. Det er å bli mer hel i det livet man faktisk lever. Ikke ved å polere overflaten, men ved å gi rom for det som har ligget skjult. Over tid kan dette gi en stillferdig form for glede og likeverdighet, som ikke trenger forklaring – men som merkes.
Kommentarer