«Ofte vil hendene løse et mysterium som intellektet har strevd forgjeves med.»
– Carl Gustav Jung, Collected Works, bind 16, avsnitt 181
Det Jung peker på her, er en erfaring mange har hatt, men kanskje ikke gitt så mye oppmerksomhet. Man tenker og tenker, forsøker å forstå, forklare og komme frem til en løsning. Likevel står man fast. Først når man gjør noe – når man arbeider med hendene, beveger seg, former eller skriver uten helt å vite hvorfor – begynner noe å falle på plass. Ikke nødvendigvis som et klart svar, men som en ny forståelse.
Dette utfordrer en vanlig forestilling om at innsikt først og fremst oppstår gjennom refleksjon og analyse. I mye av vår kultur er det nettopp dette som verdsettes: å tenke seg frem til løsninger, å forstå før man handler. Jung snur dette delvis på hodet. Han sier ikke at intellektet er uviktig, men at det har sine begrensninger. Noen ganger er det rett og slett ikke tanken som kommer først.
Hendene som vei til det ubevisste
I jungiansk psykologi er dette ikke et fremmed perspektiv. Psyken forstås som sammensatt og flerlags, og store deler av vårt indre liv er ikke umiddelbart tilgjengelig for bevisst tenkning. Følelser, kroppslige impulser og indre bilder følger ikke nødvendigvis logikkens regler. De viser seg ofte indirekte, gjennom handling eller symbolsk uttrykk. Hendene blir da en slags mellomstasjon, et sted der noe ubevisst kan komme til uttrykk uten først å måtte oversettes til ord.
Terapeutisk erfaring: Når ord ikke strekker til
Dette blir tydelig i terapeutisk arbeid. Mange kan snakke lenge og nyansert om det som er vanskelig, uten at det skjer noen reell bevegelse. Samtalene kan være innsiktsfulle, men likevel stå stille. Først når noe får et konkret uttrykk – en tegning, en form i leire, en bevegelse eller et spontant skrevet tekststykke – oppstår det ofte en annen type kontakt. Det er som om noe får lov til å vise seg på egne premisser.
Jung hadde selv erfaring med dette. I perioder med indre uro og eksistensiell usikkerhet arbeidet han aktivt med bilder, former og symboler. Han lot hendene føre an, uten å vite hvor det ville ende. Det var ikke et estetisk prosjekt, men et forsøk på å være i dialog med det ubevisste. Først senere kunne han reflektere over det som hadde kommet frem. Innsikten oppsto i etterkant, ikke som et mål i seg selv.
Dette peker på et viktig poeng: forståelse er ikke alltid noe man kan presse frem. Ofte må den få tid. Når hendene arbeider, skjer det noe langsommere og mindre kontrollert. Man følger impulser snarere enn planer. For mange oppleves dette både som befriende og urolig. Befriende fordi det gir tilgang til noe levende og ekte. Urolig fordi man ikke helt vet hva som vil komme.
I en hverdag preget av krav til effektivitet og måloppnåelse kan dette være vanskelig å gi plass til. Det å gjøre noe uten å vite hvorfor, eller uten å kunne forklare nytten på forhånd, kan fremstå som lite produktivt. Samtidig viser erfaring at nettopp disse rommene ofte er avgjørende for dypere endring. Det er her nye perspektiver kan vokse frem, ikke gjennom viljestyrt innsats, men gjennom oppmerksom tilstedeværelse.
Forankring i kroppen og øyeblikket
Når Jung taler om hendene, kan det også forstås mer symbolsk. Hendene representerer handling, kontakt og forankring i det konkrete. De binder oss til kroppen og øyeblikket. Når man arbeider med hendene, er det vanskelig å forbli helt i hodet. Oppmerksomheten flyttes ned i kroppen, til bevegelsen og materialet. Dette kan ha en regulerende effekt, særlig når tankene er urolige eller fastlåste.
Mange opplever at det skjer noe med tempoet når de arbeider på denne måten. Tiden oppleves annerledes. Tankene mister noe av sitt grep, og man blir mer mottakelig. I slike øyeblikk kan sammenhenger tre frem uten at man har lett etter dem. Ikke som ferdige forklaringer, men som en følelse av retning eller mening.
Rekkefølgen er avgjørende
Det betyr ikke at alt løses gjennom kreativ aktivitet eller kroppslig arbeid. Intellektet har fortsatt en viktig rolle, særlig når erfaringene skal forstås og integreres i hverdagen. Men rekkefølgen er avgjørende. Når tenkningen får komme for tidlig, kan den stenge for det som ennå ikke er klart til å formuleres. Når den får komme senere, kan den støtte og utdype det som allerede har vist seg.
Jungs utsagn kan derfor leses som en påminnelse om balanse. Om å gi plass til flere måter å vite på. I stedet for å insistere på forklaring og kontroll, kan man noen ganger spørre: Hva skjer hvis jeg bare gjør noe? Hvis jeg lar hendene arbeide, uten å kreve et resultat?
En påminnelse om balanse
For mange innebærer dette et skifte i holdning. Fra å ville forstå alt, til å være villig til å erfare. Fra å søke svar, til å være i prosess. Det er ikke alltid behagelig, men ofte fruktbart. Over tid kan det føre til en mer helhetlig forståelse av seg selv, der tanke, følelse og kropp ikke står i motsetning til hverandre.
Når Jung sier at hendene ofte løser det intellektet strever med, peker han mot denne helheten. Mot en erfaring av at mennesket er mer enn sine tanker. At mening ikke bare tenkes frem, men også leves, formes og erfares. Å ta dette på alvor er ikke å avvise refleksjon, men å sette den i sammenheng. Først da kan forståelsen bli virkelig forankret.
Vil du utforske dette i praksis?
Jung arbeidet selv aktivt med bilder, former og symboler når ord ikke strakte til. Våre kunstterapi-øvelser er inspirert av denne tilnærmingen – de inviterer deg til å la hendene lede, ikke hodet.
Tegn deg som et tre – gi din indre tilstand form Værdicollage – la hendene utforske hva som betyr noe Vejrkort over følelser – visualiser det som er vanskelig å si
Se alle våre kunstterapi-øvelser
Institut for Kreativ Udvikling – vi har utdannet kunstterapeuter i over 30 år.
Kommentarer